Hva var det egentlig som skjedde med 9 år gamle Therese Johannessen da hun forsvant 3. juli 1988 fra hjemmet sitt i bydelen Fjell i Drammen. Dette finnes det svar på, problemet er bare at svaret ikke er godtatt blant mange. Imidlertid er svaret godtatt i domstolen - og i 1998 ble Thomas Quick (Sture Ragnar Bergwall) dømt for å stå bak ugjerningen.
I de påfølgende linjene skal det handle om de abstrakte grunnstoffene, sannhet og løgn. I likhet med de konkrete grunnstoffene, er også disse ensartet oppbygd og står støtt på egne ben. Vi snakker da altså om den ekte sannhet og den forgjengelige løgnen. Den lange ferden gjennom Thomas Quicks liv består av begge deler. Løgnen fortalt av Quick selv, men også sannheten fremført av samme mann. Om man ønsker å bli med på denne strabasiøse reisen og få vite hva som hendte på de utallige stoppestedene langs veien, krever det kunnskap og vilje til å skille mellom sannhet og løgn.
For svært mange av de aktive meningsbærerne på begge sider av landegrensen, er det viljen det skorter på. Kunnskapen ligger der som servert på store fat, det er bare å forsyne seg. Men viljen til å akseptere det, viljen til å godta sannheten, fremstår som det store hinderet for mange av disse menneskene. For om man ignorerer alle løgnene, om man ser bort fra de beviselige vrangforestillingene, da vil fasiten for mange fortone seg som særdeles ubehagelig. Noe man ikke ønsker å se. Noe som slår bena under en illusjon som har tatt plass i et kollektiv av hardtslående meningsytrere. Så kan man naturligvis undre seg over hvem som egentlig eier sannheten? Hvem kan smykke seg med tittelen som sannhetsbærer? Hvordan kan man avgjøre om noe er sant eller ikke? Og fremfor alt, hvem skal avgjøre det?
I løpet av de siste årene har jeg lest og tilegnet meg mye kunnskap om Thomas Quick og ikke minst sakene han er dømt for. Selv var jeg en av politietterforskerne i Theresesaken, hvor jeg var med fra første dag - søndag 3. juli 1988. Jeg avga også mitt vitneprov under hovedforhandlingen av saken i Hedemora tingsrett våren 1998. Jeg kan ikke på detaljnivå ha altfor sterke meninger om de andre sakene utenom Theresesaken. Men, derimot akkurat den saken tør jeg ubeskjedent hevde at jeg kan godt. Og det er denne saken mine betraktninger handler om.
Jeg har akkurat lest Cajsa Lindholms bok, og nok en gang boka til Seppo Penttinen og Yrsa Stenius. Hver gang jeg har lest ei bok, enten disse to, eller boka til Christer van der Kwast, Janne Mattson eller Göran Lambertz, skjer det samme. Jeg blir sittende som et stort spørsmålstegn. Jeg tenker da på det som i de senere år har blitt presentert av folk som Hannes Råstam, Dan Josefsson, en rekke journalister, advokater og andre som har vært aktive i debattene. Hva er det som ligger bakom? Hva er det som er motivasjonen til alle disse som harselerer over hederlige mennesker som bare gjør jobben sin?
Hvordan er det mulig at rettspleiesystemene i både Sverige og Norge kan seile seg ut i et fullstendig havari? Jeg sikter da i første rekke til gjenopptakelsesprosessen i Sverige - resningsprocessen. Hvordan er det mulig å få dokumenterte, bunnsolide bevistemaer til å fremstå som de reneste bedragerier. Hvordan er det mulig å gjøre hederlige representanter for politi- og påtalemyndighet til kriminelle lurendreiere?
Hvilke motiver er det som driver alle disse menneskene til å opptre som samfunnets skarprettere? Ser de på seg selv som den svakes beskytter? Er Quick et offer for politistatens nådeløse regime?
1
Det hersker liten tvil om at Quick er et offer. Men, et offer for hva da? Svaret på det er sammensatt, og jeg har ikke kompetanse til å greie ut om hvilke mentale feilkoblinger som har tatt plass i denne mannens sinn og sjel. Åpenbart har han hatt en barndom og oppvekst som er langt på siden av det vi kan forestille oss som normal. Den har satt dype spor og gitt uopprettelige defekter.
Hva er det som likevel ligger til grunn for at så mange mener å vite at Quick bare er en uskyldig stakkar? En mann sompå grunn av sine mange traumer i ung alder har rotet seg inn i et villniss av tragiske drapsgåter. Man velger altså å se bort fra alle de andre grovt kriminelle sakene som er bokført på hans merittliste i løpet av flere decennier. Saker som absolutt burde vekke tanker og spørsmål om hvilket menneske vi står overfor.
Det dreier seg om en rekke seksuelle overgrep mot barn, overgrep preget av kraftig voldsbruk. Det dreier seg om drapsforsøk på både voksne og barn. Det dreier seg om voldsbruk med kniv og andre gjenstander. Er det noen som har snakket med den 11 år gamle gutten og hans mor som ble holdt fanget som gisler under et ransforsøk i 1990? De som på et ekstremt voldelig vis ble truet med kniv og tyrannisert av et monster av en gjerningsmann. Jeg vil tro det er all grunn til å tenke at denne gutten er påført uopprettelige mén etter dette, og sikkert også moren.
Og – hva med Lennart Höglund? Thomas Quick hogg Lennart med kniv tolv ganger i kroppen. Kniven traff Lennart i benet, i ryggen, i tarmene, punkterte venstre lunge og flere hugg traff leveren. Han mistet flere liter blod, men klarte å kontakte ambulanse og overlevde så vidt.
Quick var på dette tidspunkt allerede dømt til tvungen psykisk helsevern - rättspsykiatrisk vård, for andre tidligere grove voldssaker.
Er dette den harmløse farbror Sture?
Som fellesnevner er det løgnen som går igjen. Råstam, Josefsson, advokatene Pelle Svensson og Thomas Olsson og flere, lader børsa med løgn, ærekrenkelser og kunnskapsmangel om de aktuelle sakene – og for deretter å fyre løs. Den norske granskningskommisjonen er ikke bedre. Riktignok farer ikke de med så konkrete løgner som disse andre, men de omgjør virkeligheten for å få det til å passe inn i en forutbestemt konklusjon.
Det er forståelse for at enkeltheter i enhver sak kan fortone seg ulikt, alt ettersom fra hvilket sted man ser det. Man kan alltids stille seg spørsmålet om kaffekoppen er halvfull eller halvtom. Men, å få den samme koppen til å være fullstendig innholdsløs, eller på den annen side, til randen full, det er en helt annen sak.
Påstandene om at Quick har blitt foret med detaljer fra forhørslederen Penttinen, kan i ytterste konsekvens overføres til at dette må være informasjon Penttinen har fått fra noen. Og noeni dette tilfellet må være oss norske politietterforskere. Dette er ikke en hypotetisk tanke, snarere aldeles logisk om man forfølger dette tankesettet. At vi eventuelt skulle ha informert Penttinen med eksklusive detaljer er en uhyrlig påstand. Det betyr at vi skulle ha begått mened under hovedforhandlingen i Hedemora tingsrett. Jeg har imidlertid aldri hørt at noen har påstått akkurat dette, men det kunne vært et plausibelt spørsmål å rette til flere av kritikerne. For et sted må Penttinen ha fått disse detaljene fra. Eller skulle han selv ha gjort undersøkelser og dermed ha funnet en rekke kjernepunkter som han kunne bruke i avhør? Eller har man ikke våget å følge disse tankebanene?
Hedemora tingsrett har gjort det, og i dommen står det svart på hvitt:
2
«Under utredningens gång fram till dess Thomas Quick började berätta om händelsen har det inte funnits någon enda misstänkt gärningsman. Att Thomas Quick 1988 av en eller annan anledning, utan att ha haft med försvinnadet att göra, skulle ha samlat detaljerad information om Therese och hennes försvinnande för att åtta år senare erkänna att han berövat henne livet ter sig i hög grad verklighetsfrämmande.»
Har også domstolen blitt lurt? Svaret på det må være ja, om en tar utgangspunkt i Råstam og alle de andre som applauderer og tar hans parti. Har den omfattende dokumentasjonen i Theresesaken vært beheftet med falske opplysninger? Så finurlig tilrettelagt, at selv de skarpeste jurister går i fella. Høres det troverdig ut? Har det iscenesatte samspillet mellom Quick og Penttinen vært av en slik kvalitet at det uten videre har blitt tatt imot med åpne armer?
Etter at saken var ferdig etterforsket ble den levert til norsk påtalemyndighet ved førstestatsadvokat Lasse Qvigstad. Derfra gikk den videre til svensk åklagarmyndighetved överåklagarChrister van der Kwast med anbefaling om tiltale. Det hører med til historien at politimesteren i Drammen mottok et brev fra Qvigstad, hvor etterforskningen ble gitt svært hederlig omtale. Men var også Qvigstad lurt? Går han også inn i rekken av høyst betrodde aktører som har blitt ført bak lyset?
Det kan nok ikke forventes at den øverste påtalemyndighet skal fordype seg inn i detaljenes kroker og kriker, men at de ser sammenhengen - er klart som dagen. Det er nemlig ingen lettvektere som går inn og danner seg et grunnlag for hva de skal beslutte for den videre behandlingen. Hvor sannsynlig er det at statsadvokatembetene i begge land ikke er mer årvåkne enn at slike prosedyrer, som er beskrevet av blant annet den norske granskningskommisjonen, ville ha falt igjennom på sin egen urimelighet? Svaret synes å ligge i dagen.
Tenk for eksempel på alle omstendighetene om Fjell, der Therese levde og forsvant fra. Under vallningenpå Fjell med Quick i 1996 fortalte han at han i 1988 hadde sett bygninger oppe på et platå som han forbandt med skolhuseller barnstugor– han forklarte at han hadde sett et skilt som tilkjennega det. Fjellhagen Barnehage holdt til på kollen bak blokka Therese bodde i. Barnehagen hadde et ovalt skilt med blomsterdekor som hang ut mot veien (Laurits Grønlands vei) hvor det var skrevet: Fjellhagen Barnehage– på skiltet var det også malt lekende barn. Skiltet ble tatt ned og fjernet lenge før vallningeni 1996.
Om tankesettet til granskningskommisjonene, Råstam og hans applauderere skal forfølges, så skulle med andre ord forhørsleder Penttinen ha funnet ut at det i 1988 fantes en barnehage der, men som ikke var der under vallningeni 1996. Og at det på en av barnehagens vegger hang et skilt med barnehagens navn, et ovalt skilt, malt med blomsterdekor og lekende barn. Teoretisk er det mulig, men når jeg tenker på de utfordringene vi møtte for å belyse dette, er det definitivt totalt umulig.
En vallninger noe som gjøres i Sverige, men ikke i Norge. Gjerningspersonen tas med ut til aktuelt område, og mottar forklaringen fra ham der. Det er ikke det samme som en rekonstruksjon.
Vi fant til de som arbeidet i barnehagen i 1988, og etterspurte fotografier av bygningen. En av de vi omsider fikk kontakt med, hadde et fotografi som viste det omtalte skiltet. Ingen andre hadde spurt henne om det, heller ingen svenske. Skulle likevel Penttinen ha fremskaffet denne informasjonen på egenhånd? Var det han som tok kontakt med de tidligere ansatte i den nedlagte barnehagen for å skaffe seg kvalifiserte momenter han kunne bruke i avhør.
Det var selvfølgelig ikke slik det var. Men, det er åpenbart noen som spekulerer i at det faktisk har vært mulig.
3
I 2007 sa jeg ja til å la meg intervjue av Råstam, idet han skulle både skrive bok og lage en TV-dokumentar. Jeg ble intervjuet mens kameraet snurret og gikk i bortimot halvannen time. Deretter ble jeg med Råstam og hans fotograf til bydelen Fjell - hvor Therese forsvant fra. Der viste jeg de sentrale punktene, samtidig som samtalen forløp uformelt og løst. Intervjuet var ferdig før vi kjørte til Fjell, men jeg hadde ikke tenkt over at mikrofonen (myggen) fortsatt var festet på jakkekraven min.
Så viste det seg når programmet ble vist på TV, at intervjuet ikke var viet ett sekund.Derimot var den uformelle samtalen vi hadde, klippet og satt sammen slik at den gav inntrykk av at jeg sto for en mening jeg slett ikke sto for. Jeg ble regelrett lurt og tatt til inntekt for Råstams fullstendige vrengebilde av hvordan saken de facto var. Jeg leste også boken hans, og ble nær sagt sjokkert over hvordan den ene faktafeilen etter den andre ble presentert som en sannhet, samtidig som åpenbare løgner var skrevet med rutinert penn. Hvordan er det mulig å servere en slik formidabel røverhistorie og samtidig høste heder og ære for godt utført arbeid? Hvem sto for kvalitetssikringen av dette falsum, og hvilken kompetanse hadde de som utferdiget ferdigattesten med rød sløyfe rundt? Nå er dessverre ikke Råstam blant oss lenger, og vi får derfor aldri det eksakte svaret på disse spørsmålene.
Jeg har fått et bestemt inntrykk av at det var Råstams verk som startet maratonløpet som tilsynelatende skulle gi et skinn av at de var under fru Justitias beskyttende vinger. Den ene etter den andre av svenske - og enkelte norske, godt etablerte meningsbærere kastet seg på, hvor hovedpersonen selv satt på tribunen og tok imot ovasjonene. Politi og påtalemyndighet ble radbrukket, og beskyldninger om uredelighet og falske vitnesbyrd har haglet ned som et gufs fra kaldt høstregn. De to mest sentrale, politiinspektør Seppo Penttinen og överåklagare Christer van der Kwast, ble nærmest korsfestet på det offentlige skafott, hvor den skrivende mobben halset siklende rundt og bare ventet påen anledning til nok en gang å sette tennene i et bytte. Et bytte som fra øverste hold hadde blitt erklært som fritt vilt. At de to kom levende fra klappjakten, tror jeg først og fremst skyldes at de selv godt visste hva de sto for, og at arbeidet de har nedlagt var svøpt med ærlighet og redelighet.
Quicks advokat Thomas Olsson serverte en søknad om gjenopptakelse, fullstappet med mer eller mindre gode argumenter. Med gode argumenter mener jeg gode poenger sett gjennom Olssons briller. Ingen tvil om at det lå et gjennomtenkt arbeid bak. Olsson hadde tatt for seg av dokumentasjonen fra 1988/89, og en av arbeidshypotesene fra den gang ble brukt for alt det var verdt. Denne arbeidshypotesen ble filtrert og bearbeidet av Olsson og uten videre konvertert til en sannhet. Dermed var sirkuset et faktum. Hypotesen til politiet den gang var at Therese mot sin vilje ble tatt med fra trappegangen i boligblokken hun bodde. Den angivelige gjerningspersonen ble beskrevet i svært vage ordelag.
For politiet var og er dette kun en hypotese som aldri kunne bekreftes på noen måte. Til det var den altfor mangelfull og tidspunktet var heller ikke i tråd med de øvrige etterforskningsresultatene. Det var altfor mye som absolutt ikke stemte med det reelle bildet av situasjonen på stedet den kvelden Therese forsvant. Denne hypotesen var det sporet i saken det ble lagt ned størst ressurser i under hele sakens gang. I en periode arbeidet nærmere 100 politifolk med å kartlegge alt av bevegelser, personer og kjøretøy i bydelen denne kvelden. Det ble også laget en robot-tegning av personen som var observert sammen med den lille jenta i trappegangen. At denne jenta var Therese, ble aldri bekreftet - ei heller om det var riktig dag.
Etter flere måneders arbeid forble hypotesen fortsatt en hypotese, og den ga ikke noe svar på hva som kunne ha skjedd. Som en følge av den svært omfattende etterforskningen fikk politiet en solid oversikt over situasjonen rundt det aktuelle området denne kvelden. Men - det fantes hull, det fantes
4
enkelte minutter og enkelte bevegelser som ikke kunne stadfestes og som var diffuse. Er det da en ren tilfeldighet at akkurat i disse svarte hullene så dukker Quick opp - åtte år senere? Uten å kjenne til enkelthetene i etterforskningen plasserer han seg selv under avhør i disse gråsonene. Hvordan dette er mulig, finnes det to svar på. Enten har han blitt veiledet, eller så er det selvopplevd.
Da överåklagare Bjørn Ericson startet arbeidet med å behandle søknaden om gjenopptagelse (resning), ble han fra norske myndigheter tilbudt hjelp med å finne frem i den enorme informasjonsmengden som forelå. Dette var informasjon i papirform, og noen elektronisk hjelp til å bla frem og tilbake i materialet var ikke mulig. Ericson trengte imidlertid ikke hjelp til dette - han visste hva han skulle ha. Og det var ikke overveldende mye. Det ble nemlig min jobb å gå i arkivet og finne det han etter hvert ba om å få tilsendt. Han hadde åpenbart «kjøpt» advokat Olssons argumenter, og bestilte kun et fåtall avhør som var støttende til hypotesen om mannen i trappegangen. Dermed var løpet kjørt.
Men for å vise at han tok det norske bistandstilbudet på alvor, sendte han den nært forestående pensjonerte åklagaren Olle Sohlberg for å møte førstestatsadvokat Lasse Qvigstad i Oslo. Jeg var med på dette møtet, som i det store og hele dreide seg om formaliteter og høflighetsfraser. Sohlberg opplyste at han hadde begrensede kunnskaper om saken(e), og at reisen hans til Norge nærmest var å betrakte som en ordonansoppgave. Slik jeg oppfattet det, kom Sohlberg til Norge med et bundet mandat. Avgjørelsen om resning var allerede tatt, og han var tydeligvis instruert av Ericson på forhånd. Han fikk blant annet spørsmål fra Qvigstad om ikke beinrestene som var funnet etter Quicks påvisning og beskrivelse, kunne underkastes en ny undersøkelse. Dette ble avvist med at det i så fall var noe Ericson måtte ha bedt om tidligere. Med et lite forbehold om at jeg kan ta feil, fikk jeg en følelse av at Sohlberg ikke umiddelbart var tilfreds med hvordan behandlingen av resningssøknaden hadde foregått.
Da møtet var over, kjørte vi til Drammen og Fjell. Her ble Sohlberg forevist de sentrale stedene, og han hadde tydeligvis satt seg noe inn i hva Quick hadde forklart om akkurat dette. Han ble derfor synlig overrasket da han ved selvsyn iakttok hvordan området faktisk så ut. Det har jo vært skrevet og sagt mye om hvordan Quick har beskrevet bydelen Fjell. Noen har påstått at Quick har beskrevet området som et villastrøk, et boligområde med småhus. Det har han definitivt ikke gjort, derimot har han forklart at på veien til Fjellpasserte han et boligområde med småhus, eller med eneboliger. Da Sohlberg erfarte dette, gav han uttrykk for overraskelse og sa; «det var jo just hur Quick själv beskrev det».
Etter denne dagen returnerte Sohlberg til Sverige, og ganske umiddelbart kom svaret fra Ericson om at resningvar innvilget. Det var jo nettopp dette som ikke måtte skje. Men det skjedde. På et slikt grunnlag!? Nå kunne advokat Olsson slippe jubelen løs. Han må få kudos for taktisk klokt arbeide. Nå var porten videre åpnet. Det ligger kanskje i sakens natur at det kan være tvilsomt at en aktor går i retten med en sak hvor det nå kan knyttes stor usikkerhet om hvorvidt det kan resultere i en fellende dom. Mulig jeg tar feil her, men følgene av dette er kjent. Tiltalen ble lagt ned. Jeg tenker Quick gliste godt, vel vitende om at han nok en gang har greid å snurre en av aktørene rundt lillefingeren.
Senere kom de obligatoriske granskningene; Bergwallkommisjonen og den tilsvarende norske kommisjonen. Jeg kjenner ikke nok til å mene noe bombastisk om den svenske, rent bortsett fra at den hadde samme utgangspunkt som den norske, nemlig at Quick skulle betraktes som frikjent. Den norske kommisjonen var oppsiktsvekkende inhabil. Flere av medlemmene hadde på ulike vis deltatt i etterforskningen, og en av de hadde høyt og tydelig ved flere anledninger ytret seg både om Quicks uskyld og politiets inkompetanse. Så høyt og tydelig at Quick har blitt et symbol på hvor galt det kan gå når politiet ikke har den nødvendige kompetansen. Det har blitt tegnet et bilde av Quick som offer
5
for politi- og påtalemyndighet, gjerne i sammenheng med debatter om justismord og overgrep fra staten.
De seneste årene er elementer fra avhørene med Quick og prosessene rundt disse tatt inn undervisningsmateriellet ved politihøgskolen. I enkelte lærebøker trekker man inn deler av etterforskningen rundt Quick som et gyllent eksempel på hvordan ting ikke skal gjøres. Så galt har det blitt.
For noe tid tilbake ble en av tidenes mest mediadekkende norske rettssaker vist på TV. Det var den såkalte Eirik Jensen saken, en politimann som var tiltalt for korrupsjon og medvirkning til innførsel av narkotika. Hovedforhandlingen startet med at aktor, statsadvokaten, holdt sitt innledningsforedrag. Han sa da at man måtte vokte seg vel for å ikke få en falsk tilståelse, slik som med Thomas Quick. Med andre ord har dette ikke bare blitt et moment i grunnutdanningen til politiet, det er også blitt en sannhet hos den øvre påtalemyndighet.
Et fellestrekk på de arenaer hvor slikt kan foregå, er at langt fra de fleste aktørene der er i besittelse av nok kunnskap om saken, og da tenker jeg først og fremst på Theresesaken. Og høyst sannsynlig gjelder det nok også for de øvrige Quick-sakene. Noen vil hevde at de har lest dokumenter, eller bøkene til Råstam og Josefsson, men jevnt over er kunnskapsnivået heller svært beskjedent. Uansett er det ikke mulig påberope seg å kunnesaken etter kun å ha lest et utvalg av dokumenter. Om man så har lest alt, er det likevel et stykke igjen før man kan hevde seg som en kjenner av saken. Men - det er det flere som gjør.
Jeg kjenner til flere norske journalister som slår seg på brystet og høylytt proklamerer sin kunnskap. Selvfølgelig er det noen som kan mye, som har lest mengder av dokumentasjon og fulgt deler av den lange reisen. Og det finnes hederlige unntak av pressefolk som kan mye, men fordi de har valgt «feil side», er de fratatt adgangen til å ytre seg av sine arbeidsgivere. Et slående eksempel på nettopp det, er den svenske gravejournalisten Gubb Jan Stigson i Dala-demokraten. Han er sannsynligvis en av de utenfor det psykiatriske hjelpeapparatet som har den mest velfylte kunnskapskontoen om Quicks liv og levnet. Tragisk nok er han nektet å skrive noe som helst om Quick-sakene i sin avis. Det er også et tilsvarende tilfelle i lokalavisa i min hjemby - Drammens Tidende.
Jeg opplever det som skremmende at det er mulig. Mulig i den forstand at oppegående, presumptivt intelligente mennesker kan gis anledning til, på det offentliges bekostning, å tegne et bilde av saken på slik måte det har blitt gjort. Jeg tenker da først og fremst på den norske granskningskommisjonen. For det første ble denne kommisjonen gitt et mandat som forutsatte at Quick var frikjent og at han skulle behandles deretter. Dernest skulle man vurdere det i et læringsperspektiv. Det siste kan man vel si er fornuftig, men svaret på den såkalte granskningen er jo gitt på forhånd. Dette medførte en gjennomgang av dokumenter ned til minste detalj. Selv notater og interne mailer mellom etterforskerne ble gjenstand for analyse. Med lupe lette de etter feil, og når de dykket ned på det nivået, så fant de selvfølgelig noe å sette fingeren på.
For å illustrere dette kan jeg eksempelvis nevne at jeg på en intern mail fra meg og til noen av de andre etterforskerne hadde satt 4-5 utropstegn bak en setning. Og - i en annen intern mail til de samme kollegene noen dager senere hadde jeg brukt noen flere utropstegn. Dette medførte et engasjement og et dypdykk inn i de innerste kroker av min psyke, og kommisjonen konkluderte - ganske riktig - at det var noe jeg ønsket å presisere. Noe som vel burde vært såre enkelt å forstå ved første øyekast. Men, likevel ble det altså brukt både tid og energi på en intern informasjon som aldri ble nedfelt i noen offisiell rapport.
6
Granskningskommisjonen tok for seg forløpet i det antakeligvis sterkeste bevispunktet i saken, nemlig omstendighetene rundt hvordan Quick forklarte seg om de fläckvise rødheter og flammigheten på båda armarna i Thereses armveck.Dette er selve kardinalpunktet i bevisbildet mot Quick. Burde ikke denne eksklusive essensen frembringe et ønske, eller snarere et krav, om at Quick på nøyaktig vis gjorde rede for sin kunnskap.
Uten å ta kontakt med Penttinen og høre med ham om hvordan denne opplysningen faktisk ble formidlet av Quick, greide kommisjonen å gi et inntrykk av at opplysningen kom etter at Quick og Penttinen først hadde sittet og snakket om temaet før båndspilleren ble slått på. Hvorpå kommisjonen - på et beviselig sviktende grunnlag, konkluderte med at Penttinen hadde manøvrert Quick inn på riktig kurs, deretter slått på båndspilleren og tatt opp forklaringen hans.
Når kommisjonen hadde som mål å bringe klarhet i akkurat den situasjonen, så må det kunne forventes at alt av opplysninger for sekvensen om de fläckvise rødheterog flammigheteri Thereses albuer ble absorbert førman konkluderte.
Det var akkurat det som ikke skjedde.
Det sier ikke så rent lite om kvaliteten på det arbeidet som ble gjort, eller kanskje aller helst på det som ikke ble gjort. Omstendighetene omkring hvordan dette bevispunktet har sitt opphav, er nøye gjort rede for i et promemoria fra forhørsleder Seppo Penttinen. I tillegg er det forklart under ed i hovedforhandlingen i Hedemora tingsrett, og for den svenske granskningskommisjonen. For kommisjonen har altså dette allikevel ikke vært tilstrekkelig.
Alle kritikerne er åpenbart skriveføre mennesker. Med det som bakteppe er det all grunn til å tro at de er tilsvarende lesedyktige, men det later til å være en egenskap de i beskjeden grad har benyttet seg av. For om de hadde gjort det, kunne det kanskjevært forventet litt andre toner - men for all del, i dette selskapet er det ingenting som overrasker.
Den norske granskningskommisjonen mente at vi gikk i de såkalte bekreftelsesfellene, men det er jeg sterkt uenig i. Vi tok ikke stilling til teorier eller hypoteser. Vi skulle helt enkelt fastslå om det Quick forklarte hadde rot i virkeligheten. Hadde han vitterlig observert det han forklarte å ha sett og hørt? Det var det som var vår oppgave. Helt enkelt i ord, men langt mer krevende i det praktiske. Men svaret vet vi. Enten det gjaldt Therese og hennes utseende, klesdrakt og stedene hun beveget seg på, så kom svarene på rekke og rad, helt i tråd med hva som var forklart. Er dette å gå i bekreftelsesfeller? Det kan det neppe være - snarere tvert imot.
Men - granskningskommisjonen derimot gikk i egne bekreftelsesfeller. Våre undersøkelser satt som hugget i stein. Når dette fremsto som uangripelig, valgte granskningskommisjonen plan B. Da måtte de angripe metoden opplysningene ble brakt for dagen på. Til tross for at de måtte vite bedre, ble det fastslått at detaljene var plantet hos Quick. De hadde et utstrakt ønske om å vise at innholdet i avhørene var tilkommet på uærlig vis. Dermed ble dokumenterte fakta lagt til side og Penttinen ble tatt til inntekt for et taskenspill med Quick.
Og hva da med Quicks forsvarer, advokat Claes Borgstrøm? Han var tilstede under alle avhør, vallninger og rekonstruksjoner. Skulle en advokat av hans kaliber sitte stille i båten og være vitne til Penttinens manipulerende opptreden? Skulle Borgstrøm, hvis hovedoppgave var å ivareta rettssikkerheten, risikere både karriere, ettermæle og mer til ved å unnlate å gjøre sin plikt - at han helt uten videre lot sin klient forklare seg falskt, også under rettssaken ?
7
Vår jobb på den norske siden ble i det store og hele å kontrollere mengdene av unike detaljer som fremkom i avhør med Quick. Ved mange anledninger var dette en krevende oppgave, blant annet fordi elementer som fantes i 1988 ikke lenger var til stede.
Blant mange eksempler skal jeg nevne ett. Under avhørsprosessen fremkom det at Quick hadde tenkt å gjemme Thereses levninger i en hekkformasjon, en berså, ved Herland kirke. Problemet var at hele området ved kirken var renovert etter 1988, slik at alt av vegetasjon var endret. Vi måtte da ta for oss kirkebøkene, og slik skaffet vi oss en oversikt over alle som hadde hatt barnedåp, konfirmasjon eller bryllup i Herland kirke i løpet av sommeren 1988. Det viste seg å være mange titalls slike seremonier.
Vi tok kontakt med disse familiene og spurte om de hadde fotografier eller video-opptak, tatt utendørs ved kirken. Dette gjorde vi ved å sende et standard brev til alle, og ba om respons, samtidig som vi forberedte dem på at vi kom på besøk. Dermed startet en omfattende turné rundt i kirkesognet for å se på fotografier og video-opptak. Etter flere ukers jobb uten resultat, havnet vi til slutt hos en familie som hadde hatt barnedåp. Der hadde en gutt i 8-10 årsalderen tatt familiens nyinnkjøpte videokamera og filmet ulike motiver ved kirken. Men, idet han startet filmingen og hadde slått på «rec», lot han kameraet sveipe over bakken/plenen før han fant motivet han skulle filme. Og akkurat da kameraet svingte over bakken, dukket det opp en vegetasjon vi ikke hadde sett tidligere. Motivet varte bare et sekund eller to, men det var nok til at vi fikk sikret et bilde av vegetasjonen.
Og dette fotografiet viste at busker av bartre, formentlig furu, hadde vokst helt tett i en slags ring og inni dette var det en form for åpning, et rom. Så vidt jeg kan huske var veksten om lag en til to meter i høyde, og spredd ut flere meter i bredde og dybde.
Dette var godt i overensstemmelse med hvordan Quick hadde forklart at det så ut.
Dette sier selvfølgelig ikke noe om Thereses skjebne, men det bekrefter at Quick er i stand til å hente fram unike detaljer fra hukommelsen. Jeg vil anta at han husker denne bersåen fordi den var viktig for ham akkurat da han opererte i området. Dette var rett ved der det fantes blodspor på bakken som et vitne forklarte seg om under rettssaken. Imidlertid ble ikke disse blodsporene tillagt noen bevisverdi, men for egen del tenker jeg at det får være måte på hvordan tilfeldighetene gjør seg gjeldende.
Slike episoder var det flere av under vårt arbeid på den norske siden. I Ørjeskogen ble det mange av dette slaget, men slik var det også på Fjell. Og da er vi ved det helt sentrale, stedet hvor Therese levde, og stedet hun ble frarøvet sitt unge liv.
Jeg hadde nylig et møte med Thereses mor, Inger Lise Johannessen. Det var hun som tok kontakt og ønsket å møte meg. Jeg hadde ikke snakket med henne på mange år. Tidligere hadde vi mye kontakt, helt fra Therese forsvant og særlig når Quick kom inn i bildet. Da tømmingen av Ringentjernet foregikk, snakket jeg med henne hver dag. Etter arbeidsdagens slutt, når vi kom tilbake fra tjernet, måtte jeg sette meg godt til rette og ringe henne. Hun forlangte dette, hun ville bli orientert hver dag. Dette var krevende. Det var krevende å fortelle henne hver dag i mange uker at vi ikke hadde gjort noen funn. Og slik fortsatte det også etter tømmingen av tjernet var over. Ikke hver dag riktignok, men opptil flere ganger i uka. Etter rettssaken ble nivået betydelig redusert, og etter hvert opphørte kontakten mer eller mindre.
Det å ha kontakt med pårørende er en svært krevende oppgave. Jeg har hatt slike oppgaver en rekke ganger foruten Thereses familie. Du må by på deg sjøl. Empati er nøkkelordet for et vellykket forhold. Men - ærlig talt; skulle jeg pleie kontakten med Thereses mor slik jeg gjorde om alt med Quick var et konstruert scenario? Skulle jeg ringe henne hver dag og fortelle at vi ikke hadde funnet spor av jenta hennes om jeg visste at det hele var et renkespill?
8
Inger Lise Johannessen har i løpet av alle disse årene vært et ettertraktet objekt for medier av ulik art. Det er laget titalls reportasjer i forskjellige ukeblader og magasiner, samt at noen bøker også er skrevet. Svært mange med utenomjordiske evner har også vært på banen. Synske, klarsynte, tankelesere, drømmere og hva de nå kaller seg alle disse menneskene med telepatiske kvalifikasjoner. De har ingen tanker om at hver gang de melder seg til tjeneste fordi de har hatt en eller annen form for drøm, åpenbaring eller noe annet i hodet, er at de introduserer et håp. Det er det samme som skjer med mediefolk, forfattere og advokater. De lefler med det innerste og mest sårbare hos Inger Lise og familien. Det kan være at alle de med utenomjordiske evner skal unnskyldes, for de vet kanskje ikke bedre. For alle de andre finnes ingen unnskyldning. På kynisk vis skyr de ingenting for å fylle opp kontoen for selvforherligelse og dyrking av egen fortreffelighet.
Inger Lise har ingen tro på Quick som gjerningsmann. Selvfølgelig har hun ikke det. Slik Quick har forklart, er Therese borte for alltid. Det kan naturligvis ikke Inger Lise akseptere og falle til ro med. Det ligger i det naturlige. Hun omtaler Quick som splitter pine gal og som strør om seg med bløff og fantasi.
Inger Lise har gjennom årene blitt gjenstand for et nært samarbeid med forfatteren og journalisten Per Asle Rustad. Han er nå i gang med å skrive bok om saken, i tillegg til at han lager en dokumentarserie for TV etter bestilling fra NRK.
Rustad har vært svært opptatt av å forfølge det såkalte Pakistanersporet. Det finnes nemlig en antydning fra 1990 om at det skal ligge noe ærerelatert og familiært bak forsvinningen. Dette har sitt utspring i at Thereses biologiske far er en pakistaner Inger Lise hadde et forhold til på den tiden Therese ble unnfanget. Denne teorien ble gjenstand for en til dels omfattende etterforskning. Min gode venn og tidligere kollega John Ottersen deltok i dette arbeidet sammen med folk fra Kripos. Han kan nå fortelle at innledningen var forholdsvis spinkel, og at resultatet av undersøkelsene ikke førte til noe som kunne kaste lys over forsvinningen. Det ble sondert med flere innfallsvinkler - også i nært samarbeid med betrodde pakistanere. Og - sommeren 1990 ble det gjennomført en reise til et bestemt sted i Pakistan for nærmere undersøkelse. Ingen i dette området hadde noen informasjon om Therese, og politiet var fortsatt like uvitende om hva som hadde skjedd med henne.
Imidlertid har dette nå aktualisert seg igjen fordi Rustad har fattet stor interesse for temaet. Det kan være all grunn til å stille spørsmål om hva det egentlig er som motiverer Rustad for akkurat dette. Man trenger ikke å være i filmbransjen for å forstå at rent dramaturgisk har Pakistanersporet en mengde med momenter som er som skapt for å lage god TV- underholdning.
Hvilket ansvar hviler på den som forfølger dette resonnementet – som gir Inger Lise et håp om at Therese er i live som en 40 år gammel kvinne et sted i Pakistan? Jeg undrer meg om dette har vært et tema som har blitt diskutert i redaksjonen? Jeg tviler på det. Jeg tviler i det hele tatt på at ansvaret vis a vis pårørende på generelt grunnlager til stede, det er noe som blir forbigått i stillhet når blekket koker i glasset.
Under arbeidet vårt hadde vi selvfølgelig god kontakt med våre svenske kolleger, først og fremst Seppo Penttinen og Anna Wikstrøm. Vi var alltid til stede når Quick skulle avhøres. Det vi si vi var ikke med på selve avhøret, men vi oppholdt oss i nærheten og kunne være med å evaluere i pausene. Og selvfølgelig etter avhørene.
Det var grunnleggende viktig for oss å holde opplysningene tett til brystet. Når jeg snakker om oss, er det i første omgang Ole Thomas Bjerknes, kriminaltekniker Knut Staknes og meg. Vi rapporterte regelmessig til ledelsen hos både Kripos og Drammen politistasjon. Men, når det gjaldt våre svenske
9
kolleger, var vi avmålt i tilbakemeldingene. Ikke for at vi ikke stolte på dem, men selvfølgelig for å unngå forutinntatthet og sette dem i knipe. Selvsagt utvekslet vi opplysninger, men vi valgte ofte å vente med tilbakemeldinger fordi vi visste det var kort tid til neste avhør av Quick. Det var da tilfredsstillende å vite at Seppo og Anna stilte med «blanke ark».
Med alt som har skjedd de siste 10-12 årene, er jeg glad for at dokumentasjonen står fjellstøtt. Vi fikk signaler underveis om at Quick-epoken var «overetterforsket». At vi kunne ha satt strek tidligere, og at mengden av dokumenterte detaljer var i overkant mye. Men, vi ser nå at selv ikke det er tilstrekkelig for å balansere riktig på den stramme lina som skiller sannhet og løgn.
For galskapen ser ikke ut til å ha noen ende. Jeg leser i disse dager at til høsten blir det premiere på filmen «Thomas Quick», en film om rettsskandalen Thomas Quick. Rettsskandalen er absolutt et faktum, spørsmålet er bare hvor i prosessen selve skandalen finnes – og godt tips er å starte med å lese hvordan den såkalte Resningsprocessenble gjennomført. Denne skandalen har oppstått et helt annet sted enn det denne filmen skal fortelle. Nå vet jeg lite om dette prosjektet, men etter å ha lest en kommentar fra manusforfatteren, norske Erlend Loe, er det en velbegrunnet frykt jeg legger for dagen. I følge ABC nyheter har Loe uttalt: «det er så man blir skremt av at psykiatrien og politiet samarbeider om å sette fast en som ikke har gjort noen ting». Det skulle vært interessant å vite hva Loe egentlig vet om historien. Mye kan tyde på at det er svært begrenset.
Den svenske skuespilleren David Dencih skal bekle rollen som hovedpersonen selv. Han har sin oppmerksomhet henvendt på de pårørende, og uttaler til ABC nyheter at:«det finnes så mange ofre og så mange som har lidd i denne saken. Det krever at vi lager en film med respekt for alle disse ofrene».
Er det ikke vakkert? Du verden - for en omtanke regissør, manusforfatter, skuespiller og andre viser de pårørende. «Barmhjertigheten» for Inger Lise og søstrene til Therese er nærmest til å ta og føle på. Og - innbakt i dette empatiske slør av medfølelse, er det bare å bøye seg i støvet og ta til seg de ærlige unnskyldningene Quick vil gi til alle ofrene som er igjen. Det er altså med stort hjerte han tenker på smertene han har påført foreldre og søsken som har mistet en av sine kjære. Men – det er ikke fordi han står bak disse tragediene – nei da, men fordi han og hele mediesirkuset hevder at han i en rus av benzodiazepiner og manipulering fra flere hold, i villfarelse skal ha bidratt til å skape et inntrykk av at det er han som er ansvarlig for ugjerningene. Fantastisk!
Slik jeg tolker noe av det som står skrevet om den annonserte filmen, er det nok en gang Hannes Råstams produksjoner som ligger til grunn for ideen og innholdet. Kanskje vi igjen også får se den ene etter den andre motta hyllest og priser for en film som setter søkelyset på den «svakes» kamp mot systemet. En film som setter «den uverdige behandlingen» av enkeltmennesket på dagsorden.
Kampen for at sannheten skal seire må aldri slutte. Men, så langt i denne kampen er det dessverre løgnen som ligger et hestehode foran. Løgnen står sterkt. Løgnen er ikke bundet av etiske og moralske spilleregler.
Løgn er forgjengelig – sannheten er evigvarende.