Om "Betraktninger om løgn", av Håkon Grøttland

Quickärendet är just nu ovanligt aktuellt på min FB-sida. I den tråd som har följt på min halvårsbetraktelse den 1 juli pågår en enligt min mening intressant och belysande diskussion mellan professor Christian Dahlman i Lund och mig själv. Diskussionen handlar framför allt om värdering av bevisningen med likhundar, men också en del annat. För mig är den ovanlig och trevlig för att den förs på ett rakt igenom civiliserat och sakligt sätt, även om Christian D och jag blir småarga på varann ibland.

I anslutning till den diskussion som har varit kring några frågor som berördes i min halvårsbetraktelse har en del utbyte av erfarenheter och tankar förekommit över kölen. De norska poliser som deltog i utredningarna om de mord i Norge som Thomas Quick dömdes för är i stor utsträckning av samma uppfattning som de svenska poliserna (med ett par undantag): utredningarna gick i allt väsentligt rätt till, och Quick dömdes korrekt på grundval av utomordentligt stark bevisning.

En av de norska poliserna är Håkon Grøttland, som deltog mycket aktivt i utredningen om mordet på Therese Johannessen i Drammen. Han har nu skrivit en text som är bland det intressantaste jag har sett på senare år i Quickärendet. Han skriver bl.a. så här:

”Påstandene om at Quick har blitt foret med detaljer fra forhørslederen Penttinen, kan i ytterste konsekvens overføres til at dette må være informasjon Penttinen har fått fra noen. Og noen i dette tilfellet må være oss norske politietterforskere. Dette er ikke en hypotetisk tanke, snarere aldeles logisk om man forfølger dette tankesettet. At vi eventuelt skulle ha informert Penttinen med eksklusive detaljer er en uhyrlig påstand. Det betyr at vi skulle ha begått mened under hovedforhandlingen i Hedemora tingsrett. Jeg har imidlertid aldri hørt at noen har påstått akkurat dette, men det kunne vært et plausibelt spørsmål å rette til flere av kritikerne. For et sted må Penttinen ha fått disse detaljene fra. Eller skulle han selv ha gjort undersøkelser og dermed ha funnet en rekke kjernepunkter som han kunne bruke i avhør? Eller har man ikke våget å følge disse tankebanene? [---]

Tenk for eksempel på alle omstendighetene om Fjell, der Therese levde og forsvant fra. Under vallningen på Fjell med Quick i 1996 fortalte han at han i 1988 hadde sett bygninger oppe på et platå som han forbandt med skolhus eller barnstugor – han forklarte at han hadde sett et skilt som tilkjennega det. Fjellhagen Barnehage holdt til på kollen bak blokka Therese bodde i. Barnehagen hadde et ovalt skilt med blomsterdekor som hang ut mot veien (Laurits Grønlands vei) hvor det var skrevet: Fjellhagen Barnehage – på skiltet var det også malt lekende barn. Skiltet ble tatt ned og fjernet lenge før vallningen i 1996.

Om tankesettet til granskningskommisjonene, Råstam og hans applauderere skal forfølges, så skulle med andre ord forhørsleder Penttinen ha funnet ut at det i 1988 fantes en barnehage der, men som ikke var der under vallningen i 1996. Og at det på en av barnehagens vegger hang et skilt med barnehagens navn, et ovalt skilt, malt med blomsterdekor og lekende barn. Teoretisk er det mulig, men når jeg tenker på de utfordringene vi møtte for å belyse dette, er det definitivt totalt umulig.

Vi fant frem til de som arbeidet i barnehagen i 1988, og etterspurte fotografier av bygningen. En av de vi omsider fikk kontakt med, hadde et fotografi som viste det omtalte skiltet. Ingen andre hadde spurt henne om det, heller ingen svenske. Skulle likevel Penttinen ha fremskaffet denne informasjonen på egenhånd? Var det han som tok kontakt med de tidligere ansatte i den nedlagte barnehagen for å skaffe seg kvalifiserte momenter han kunne bruke i avhør? [---]

I 2007 sa jeg ja til å la meg intervjue av Råstam, idet han skulle både skrive bok og lage en TV-dokumentar. Jeg ble intervjuet mens kameraet snurret og gikk i bortimot halvannen time. Deretter ble jeg med Råstam og hans fotograf til bydelen Fjell - hvor Therese forsvant fra. Der viste jeg de sentrale punktene, samtidig som samtalen forløp uformelt og løst. Intervjuet var ferdig før vi kjørte til Fjell, men jeg hadde ikke tenkt over at mikrofonen (myggen) fortsatt var festet på jakkekraven min.

Så viste det seg når programmet ble vist på TV, at intervjuet ikke var viet ett sekund. Derimot var den uformelle samtalen vi hadde, klippet og satt sammen slik at den gav inntrykk av at jeg sto for en mening jeg slett ikke sto for. Jeg ble regelrett lurt og tatt til inntekt for Råstams fullstendige vrengebilde av hvordan saken de facto var. Jeg leste også boken hans, og ble nær sagt sjokkert over hvordan den ene faktafeilen etter den andre ble presentert som en sannhet, samtidig som åpenbare løgner var skrevet med rutinert penn. Hvordan er det mulig å servere en slik formidabel røverhistorie og samtidig høste heder og ære for godt utført arbeid? Hvem sto for kvalitetssikringen av dette falsum, og hvilken kompetanse hadde de som utferdiget ferdigattesten med rød sløyfe rundt? Nå er dessverre ikke Råstam blant oss lenger, og vi får derfor aldri det eksakte svaret på disse spørsmålene. [---]

Vår jobb på den norske siden ble i det store og hele å kontrollere mengdene av unike detaljer som fremkom i avhør med Quick. Ved mange anledninger var dette en krevende oppgave, blant annet fordi elementer som fantes i 1988 ikke lenger var til stede.

Blant mange eksempler skal jeg nevne ett. Under avhørsprosessen fremkom det at Quick hadde tenkt å gjemme Thereses levninger i en hekkformasjon, en berså , ved Herland kirke. Problemet var at hele området ved kirken var renovert etter 1988, slik at alt av vegetasjon var endret. Vi måtte da ta for oss kirkebøkene, og slik skaffet vi oss en oversikt over alle som hadde hatt barnedåp, konfirmasjon eller bryllup i Herland kirke i løpet av sommeren 1988. Det viste seg å være mange titalls slike seremonier.

Vi tok kontakt med disse familiene og spurte om de hadde fotografier eller video-opptak, tatt utendørs ved kirken. Dette gjorde vi ved å sende et standard brev til alle, og ba om respons, samtidig som vi forberedte dem på at vi kom på besøk. Dermed startet en omfattende turné rundt i kirkesognet for å se på fotografier og video-opptak. Etter flere ukers jobb uten resultat, havnet vi til slutt hos en familie som hadde hatt barnedåp. Der hadde en gutt i 8-10 årsalderen tatt familiens nyinnkjøpte videokamera og filmet ulike motiver ved kirken. Men, idet han startet filmingen og hadde slått på «rec», lot han kameraet sveipe over bakken/plenen før han fant motivet han skulle filme. Og akkurat da kameraet svingte over bakken, dukket det opp en vegetasjon vi ikke hadde sett tidligere. Motivet varte bare et sekund eller to, men det var nok til at vi fikk sikret et bilde av vegetasjonen.

Og dette fotografiet viste at busker av bartre, formentlig furu, hadde vokst helt tett i en slags ring og inni dette var det en form for åpning, et rom. Så vidt jeg kan huske var veksten om lag en til to meter i høyde, og spredd ut flere meter i bredde og dybde. Dette var godt i overensstemmelse med hvordan Quick hadde forklart at det så ut."

Den fullständiga texten finns som en artikel på min hemsida: http://goranlambertz.se/articles/betraktninger-om-logn-av-hakon-grottland/